2020 VEKE 3

Eg var så heldig å få ein tur til Ålesund forrige veke – barnebarnpass! Og når meteorologane hadde lova vind med styrke over 20 meter pr sekund såg det også lovande ut for litt fotografering innimellom «oppdraget». Alnes på Godøya -fire tunellar unna Ålesund sentrum – er ein fin stad å oppleve havet når vinden er sterk.

Eg tenker ofte på innleiinga til Aleksander Kiellands roman Garman og Worsøe når eg er ved havet – enten havet er i opprør eller flatt som Femunden temma av vinterens kulde: Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det, lik en godslig elefant, de små puslinger som bebor jorden, og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant, at havet er troløst, for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjertet – det siste sunne i den syke verden.

Det blei to fotoøkter på Alnes – ein dag med sterk vind og hav i opprør. Neste dag kraftfulle bølger som det ofte blir etter vindfulle dagar.

Eg fekk ikkje heilt taket på bølgefotograferinga første dagen. Det var noko med perspektiv og lys som ikkje fungerte for meg denne dagen. Eg fekk ikkje til å fanga «øyeblikket» i havet som velta inn mot land. Lyset var dårleg og grått – og resultata blei enda gråare! Kan hende var årsaken at eg ikkje våga å gå nær nok stranda. Det blei derfor fotografering med lang lukkartid – 1/5 sek til 1/2 sek, liten blendaråpning, ISO 500, Frihand med støtte. Og i ettertid litt etterbehandling og fargekorrigering i Lightroom. Resultatet blei eit meir dempa – eller temma – hav og ein meir tilfreds fotograf!

Det er livgivande å kome ut til havet; dra inn lukta av salt sjø, høyre susen av havet og drønna frå bølger som knuses mot stranda. Eg skjøner kva eg går glipp av, busett som eg er langt frå kysten «inn i landet mellom fjellene i den yndigste dal». Kielland skildrar dennne lengselen etter havet så godt i nevnte innleiing til Garman og Worsøe: Men ta så en av disse strandboerne, flytt ham langt inn i landet mellom fjellene i den yndigste dal, du kan finne, gi ham den beste mat og de bløteste senger. Han vil ikke røre din mat, ikke sove i sengene, men uten å se seg om vil han klatre fra fjell til fjell, inntil han langt, langt ute skimter noe blått han kjenner. Da går hans hjerte opp, han stirrer mot den lille blå stripen som glitrer der ute, inntil det begynner å glitre blått alt sammen. Men han sier ingenting.

Innleiinga til Garman og Worsøe fortener å bli lest samanhengande – litteratur i verdensklasse:

Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det, lik en godslig elefant, de små puslinger som bebor jorden, og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant, at havet er troløst, for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjertet – det siste sunne i den syke verden.
Og mens puslingene stirrer utover, synger havet sine gamle sanger. Mange forstår det slett ikke, men aldri forstår to det på samme måte. For havet har et særskilt ord til hver især, som stiller seg ansikt til ansikt med det.
Havet smiler med blanke, grønne små bølger til de barbente unger som fanger krabber, det bryter i blå dønninger mot skipet og sender den friske, salte skumsprøyt langt inn over dekket, tunge, grå sjøer kommer veltende mot stranden, og mens trette øyne følger de lange, hvitgrå brenningene, skyller skumstripene i blanke buer over den glatte sanden. Og i den dumpe lyden når bølgen faller sammen for siste gang, er det noe av en hemmelig forståelse, hver tenker på sitt og nikker utover – som om havet var en venn som vet alt og gjemmer det trofast.
Men hva havet er for dem som bor langs stranden, får ingen vite, for de sier ingenting. De lever hele sitt liv med ansiktet vendt mot sjøen. Havet er deres selskap, deres rådgiver, deres venn og deres fiende, deres erverv og deres kirkegård. Derfor blir forholdet uten mange ord, og blikket, som stirrer utover, veksler etter det uttrykket havet har – snart fortrolig, snart halvt redd og trossig.
Men ta så en av disse strandboerne, flytt ham langt inn i landet mellom fjellene i den yndigste dal, du kan finne, gi ham den beste mat og de bløteste senger. Han vil ikke røre din mat, ikke sove i sengene, men uten å se seg om vil han klatre fra fjell til fjell, inntil han langt, langt ute skimter noe blått han kjenner. Da går hans hjerte opp, han stirrer mot den lille blå stripen som glitrer der ute, inntil det begynner å glitre blått alt sammen. Men han sier ingenting.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s