APRILSNØ

Det er ikkje uvanleg med nysnø i april og mai her på Røros. Snarare er det regelen og ikkje unntaket. I ei veke no har det vore kaldt vêr og stadig påfyll med nysnø. 20-30 cm med ny snø har nok kome. Dei berrflekkane som var forsvann fort. Og trekkfuglane blei synlege. Langs husveggane søkte trost og jernspurv ly. Rundt smeltevassdammar dukka artar som ikkje finn mat i snøen opp og fôringsplassen blei endevendt av frøspisare og andre. Og når ringtrost og rugde leiter etter mat i vegkanten i Røros sentrum, er det litt «unntakstilstand» i fugleverda. Spennande dag for ein amatørornitolog!

Me kan lure på korleis fuglar tilpassa eit litt varmare klima taklar slike vêrskifte som dette. Svaret er at det greier dei fint om det ikkje blir for langvarig. Dei har ulike strategiar: Nokre artar trekker eit stykke sørover att til dei finn betre forhold, andre oppsøker snøfrie områder som langs husveggar, langs vegar mens andre finn fram til fuktige områder kor det erfaringvis er mat å finne. Og mange «lukter» seg fram til fôringsplassar. I haugen av solsikkeskal er det alltid frørestar å finne. I eit artikkel i Forskning Hvordan takler trekkfuglene det når vinteren plutselig kommer tilbake? er emnet behandla.

Mange artar å se her – frå venstre: Rødstrupe, svarttrost, bokfing, jernspurv (i lufta) , sivspurv, gråsisik, bjørkefink og grønnsisik.

Bokfink

Alltid artig å sjå når flokken lettar samstundes- eit eller anna skremde dei.
Bokfinken êt solsikkefrø mens rødstrupen ser på.
Bokfunkhannar

Ved flyplassen hadde det danna seg ein liten smeltedam med ei lita isskorpe på. Tilsynelatande ein livlaus plass, men det var berre på avstand. Ein flokk snøspurv heldt til her, men flaug før eg rakk å få fram kameraet. Sivspurvar, gransangare, heipiplerker og tre sanglerker fann mat rundt dammen. Og kva fann dei å ete? Biller, spretthalar og frø av ymse slag. Det er imponerande å sjå den litle gransangaren finne fram mat i dette kalde miljøet.

Gransangaren er den første av familien sangere som kommer. Den er vant med ei kuldenatt eller to eller tre.
På vatnet låg det fullt med spretthalar – mat til ein gransangar som jo er insektetar.
Heipiplerka vassa rundt i dammen som ein annan vadefugl.
Ei bille av eit slag er god mat.
Sivspurven fann frø
Lerka er ingen vanleg art her lenger. I vegkanten vil det vere mat å finne.
Ikkje greit å vere frøspisar her.
Ringdua våger seg frampå no – sky fugl på denne tida.
Rødstrupen held seg på avstand når dueflokken har inntatt fôringsplassen.

Vadefuglar som storspove og vipe kan ha vanskar med å finne åpent vatn eller fuktige enger.

HAREFOTOGRAFERING

For tredje år på rad har eg vore innom hos Erlend Haarberg og harane hans på Vauldalen her i Røros kommune. På hytta like ved svenskegrensa, har Erlend lagt til rette for at dei som ønsker det kan kome og fotografere harane. Det er rigga til med lys – både lys foran og bak fôringa. Og fôret er havre.

Haren ser me til vanleg berre i korte øyeblikk. I vinterskogen ofte som ein kvit skygge når me har skremd haren opp frå dagleiet. På våren er det litt vanlegare å sjå fleire saman når dei beiter groe. Her i Vauldalen kan me oppleve mange harar samla. Ni var høgaste antalet på ein gong sist kveld! Fôringsplassen stod tydelegvis på harane si rute.

Fotograferinga skjer innanfrå hytta gjennom glugger i vindauga. Siste gong eg var der, hadde eg selskap frå Danmark. Rykte om harana på Vauldalen hadde nådd Danmark. Karen Kolbech hadde tatt turen frå Århus for å fotografere «skovharer» som sloss. Det blei ei hendelsesrik fotoøkt med opptil ni harar samstundes rundt fôringsplassen. At temperaturen datt ned mot minus 30 affiserte ikkje harane så langt eg kunne se. Forrige gongen eg var innom og fotograferte, var det kraftige snøbyger. Det ga ein fin effekt på fotografia.

Det er aktiviteten ute rundt harefôringa som er spennande for oss fotografar. Harar som «bokser», sloss, hopper, jagar andre harar, blir jaga osv. Fotografisk er det utfordrande sjøl om fotoplassen er lyssatt både foran og bak harane. Kamera og linser blir stadig betre med raskare og raskare autofokus og fokus med «øyegjenkjenning». Men framleis er det fotografen som må finne motivet og trykke inn utløsarknappen.

Eit motiv som fasinerar meg er når to harar slåss ansikt til ansikt. Mange spennande uttrykk i «harefjeset.»

Ein serie med hopp og sprett – Nikon Z9, Nikon 200-400mm@200mm, iso 6400, 1/1600 sek, f4 – nesten standardinnstilling heile kvelden dette.

Og enda eit hopp – her med lys både foran og bak.

Fasinerande er det og å sjå på adferden til harane når så mange er samla. Mykje av tida er det ro og fred men så kan det «eksplodere» og dei tar til å sloss og plutseleg er det tomt på fôringsplassen.

Eit harefoto treng ikkje nødvendig vis fryse hendingar på eit tusendel av eit sekund og raskare. Det kan og vere lang eksponering eller multieksponeringar sett saman i kameraet.

Eg prøver på eigen eiendom å fotografere haren. Fleire harar er innom kvar kveld, men vidare aktivitet er det ikkje så langt. Det har blitt meir «hareportrettfoto»