2020 VEKE 2

Kvilelaust fêr flokken med gråsisik gjennom fjellbjørkeskogen på leit etter bjørkefrø. Med akrobatisk eleganse beveger dei seg rundt på dei ytterste tynne bjørkegreinene der bjørkefrøa fins. Gråsisiken er ein liten fugl som mange nok har sett utan å kjenne arten: Flokkar med små lys grå fuglar som beveger seg raskt gjennom skogen. Gråsisiken er ein vanleg art om vinteren i Rørostraktene. I 2019 hadde bjørka krafig frøsetting – noko som gråsisiken drar nytte av no.

I romjula kom eg tett på ein liten flokk utmed Rambergsjøen – og fekk tid til å fotografere dei før dei forsvann vidare på matleit. Vakkert med desse små gråbrune og kvite fuglane hengande ytterst ute på rimtunge bjørkekvistar. Ekstra flott blir det når ein hann med sitt karminrosa bryst viser seg fram.

Ein fugl etterlater seg ikkje så mange spor. Men når gråsisiken har beita i eit bjørke tre vil snøen under vere dekka av frø og dekkskjell.

Gråsisiken er ca 13 cm lang frå nebbspiss til ytterst på halen og veg ca 14 g. Me har fire sisikartar her til lands: Gråsisik, brunsisik, polarsisik og grønnsisik. Polarsisiken hekker nord i landet og skiljes frå dei sisikartane med at han er lysare, har ofte mykje rosa i brystet og kvit overgump (halerot). Men og gråsisiken kan ha svært lys fjørdrakt. Brunsisik er som navnet seier litt meir brun enn dei andre og påtreffes sør i Norge. Arten er vanskeleg å skilje frå gråsisik i felt og reknes og som eigen gråsisikrase av nokon systematikare. Grønsisiken er deriomot lettare å skilje ut – grøn som han er!

Gråsisiken lever i flokkar utanom hekketida og har som alle små fuglar eit særleg høgt energibehov om vinteren. Flokkar er lettare å oppdaga enn einslege fuglar, men på den ande sida vil mange auger raskare oppdaga ein rovfugl. Det er ikkje uvanleg å treffe på flokkar med både gråsisik og grønnsisik.

Gråsisik har frø – og då spesielt bjørkefrø – som hovednæring gjennom vinteren. Eg blei litt nyskjerrig på bjørkefrøa som er hovedføda for store mengder gråsisik (og andre artar) gjennom ein heil vinter.

Bjørka er i Norge delt inn i tre artar: Hengebjørk, vanleg bjørk (dunbjørk) og dvergbjørk. Hengebjørka – også kalla låglandsbjørk – er litt meir varmekjær enn den vanlege bjørka. Dvergbjørka som er ein busk og mange kaller fjellris, finn me i åpne høgareliggande områder. Fjellbjørka- ein underart av bjørk – som me har her på Røros, danner skoggrensa mot fjellet. (Sør i Europa er det gran som danner tregrensa.) Bjørkas genetikk er temmeleg innfløkt og eg lar temaet ligge!

Bjørka er sambo – dvs at bjørka har både hanblomster med pollen og hoblomster på same tre. Bjørkepollenet kjenner dei fleste frå blomstringstida om våren når hannraklene heng tett på trea og pollenskya driv. Mange tenker vel at dette er bjørkefrø. Men frøa dannes når hoblomsten befruktes, og hoblomsten er langt meir anonym på våren.

Utover sommaren og hausten utvikles frøa. Me seier «frø» men i botanisk sammenheng er dette ei nøtt! Bjørkefrøet er lite og det har to «vinger» som hjelper til når frøet skal spres. På eit tidspunkt utpå hausten/vinteren er frøa modne og dei dett ned – enten av seg sjøl eller av vind eller når gråsisiken begynner å beite frø.

Bjørkefrøet sine vinger har som funsksjon å hjelpe til med spredningen av frøet. Dei fleste frøa dett nok rett ned men eit og anna får hjelp av vinden eller ein gråsisik til å «fly» vekk. Eg vil anta – utan att eg har funne informasjon om det – at sjølve frøet eller nøtta har høgt næringsinnhald.