2020 VEKE 3

Eg var så heldig å få ein tur til Ålesund forrige veke – barnebarnpass! Og når meteorologane hadde lova vind med styrke over 20 meter pr sekund såg det også lovande ut for litt fotografering innimellom «oppdraget». Alnes på Godøya -fire tunellar unna Ålesund sentrum – er ein fin stad å oppleve havet når vinden er sterk.

Eg tenker ofte på innleiinga til Aleksander Kiellands roman Garman og Worsøe når eg er ved havet – enten havet er i opprør eller flatt som Femunden temma av vinterens kulde: Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det, lik en godslig elefant, de små puslinger som bebor jorden, og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant, at havet er troløst, for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjertet – det siste sunne i den syke verden.

Det blei to fotoøkter på Alnes – ein dag med sterk vind og hav i opprør. Neste dag kraftfulle bølger som det ofte blir etter vindfulle dagar.

Eg fekk ikkje heilt taket på bølgefotograferinga første dagen. Det var noko med perspektiv og lys som ikkje fungerte for meg denne dagen. Eg fekk ikkje til å fanga «øyeblikket» i havet som velta inn mot land. Lyset var dårleg og grått – og resultata blei enda gråare! Kan hende var årsaken at eg ikkje våga å gå nær nok stranda. Det blei derfor fotografering med lang lukkartid – 1/5 sek til 1/2 sek, liten blendaråpning, ISO 500, Frihand med støtte. Og i ettertid litt etterbehandling og fargekorrigering i Lightroom. Resultatet blei eit meir dempa – eller temma – hav og ein meir tilfreds fotograf!

Det er livgivande å kome ut til havet; dra inn lukta av salt sjø, høyre susen av havet og drønna frå bølger som knuses mot stranda. Eg skjøner kva eg går glipp av, busett som eg er langt frå kysten «inn i landet mellom fjellene i den yndigste dal». Kielland skildrar dennne lengselen etter havet så godt i nevnte innleiing til Garman og Worsøe: Men ta så en av disse strandboerne, flytt ham langt inn i landet mellom fjellene i den yndigste dal, du kan finne, gi ham den beste mat og de bløteste senger. Han vil ikke røre din mat, ikke sove i sengene, men uten å se seg om vil han klatre fra fjell til fjell, inntil han langt, langt ute skimter noe blått han kjenner. Da går hans hjerte opp, han stirrer mot den lille blå stripen som glitrer der ute, inntil det begynner å glitre blått alt sammen. Men han sier ingenting.

Innleiinga til Garman og Worsøe fortener å bli lest samanhengande – litteratur i verdensklasse:

Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det, lik en godslig elefant, de små puslinger som bebor jorden, og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant, at havet er troløst, for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjertet – det siste sunne i den syke verden.
Og mens puslingene stirrer utover, synger havet sine gamle sanger. Mange forstår det slett ikke, men aldri forstår to det på samme måte. For havet har et særskilt ord til hver især, som stiller seg ansikt til ansikt med det.
Havet smiler med blanke, grønne små bølger til de barbente unger som fanger krabber, det bryter i blå dønninger mot skipet og sender den friske, salte skumsprøyt langt inn over dekket, tunge, grå sjøer kommer veltende mot stranden, og mens trette øyne følger de lange, hvitgrå brenningene, skyller skumstripene i blanke buer over den glatte sanden. Og i den dumpe lyden når bølgen faller sammen for siste gang, er det noe av en hemmelig forståelse, hver tenker på sitt og nikker utover – som om havet var en venn som vet alt og gjemmer det trofast.
Men hva havet er for dem som bor langs stranden, får ingen vite, for de sier ingenting. De lever hele sitt liv med ansiktet vendt mot sjøen. Havet er deres selskap, deres rådgiver, deres venn og deres fiende, deres erverv og deres kirkegård. Derfor blir forholdet uten mange ord, og blikket, som stirrer utover, veksler etter det uttrykket havet har – snart fortrolig, snart halvt redd og trossig.
Men ta så en av disse strandboerne, flytt ham langt inn i landet mellom fjellene i den yndigste dal, du kan finne, gi ham den beste mat og de bløteste senger. Han vil ikke røre din mat, ikke sove i sengene, men uten å se seg om vil han klatre fra fjell til fjell, inntil han langt, langt ute skimter noe blått han kjenner. Da går hans hjerte opp, han stirrer mot den lille blå stripen som glitrer der ute, inntil det begynner å glitre blått alt sammen. Men han sier ingenting.

2020 VEKE 2

Kvilelaust fêr flokken med gråsisik gjennom fjellbjørkeskogen på leit etter bjørkefrø. Med akrobatisk eleganse beveger dei seg rundt på dei ytterste tynne bjørkegreinene der bjørkefrøa fins. Gråsisiken er ein liten fugl som mange nok har sett utan å kjenne arten: Flokkar med små lys grå fuglar som beveger seg raskt gjennom skogen. Gråsisiken er ein vanleg art om vinteren i Rørostraktene. I 2019 hadde bjørka krafig frøsetting – noko som gråsisiken drar nytte av no.

I romjula kom eg tett på ein liten flokk utmed Rambergsjøen – og fekk tid til å fotografere dei før dei forsvann vidare på matleit. Vakkert med desse små gråbrune og kvite fuglane hengande ytterst ute på rimtunge bjørkekvistar. Ekstra flott blir det når ein hann med sitt karminrosa bryst viser seg fram.

Ein fugl etterlater seg ikkje så mange spor. Men når gråsisiken har beita i eit bjørke tre vil snøen under vere dekka av frø og dekkskjell.

Gråsisiken er ca 13 cm lang frå nebbspiss til ytterst på halen og veg ca 14 g. Me har fire sisikartar her til lands: Gråsisik, brunsisik, polarsisik og grønnsisik. Polarsisiken hekker nord i landet og skiljes frå dei sisikartane med at han er lysare, har ofte mykje rosa i brystet og kvit overgump (halerot). Men og gråsisiken kan ha svært lys fjørdrakt. Brunsisik er som navnet seier litt meir brun enn dei andre og påtreffes sør i Norge. Arten er vanskeleg å skilje frå gråsisik i felt og reknes og som eigen gråsisikrase av nokon systematikare. Grønsisiken er deriomot lettare å skilje ut – grøn som han er!

Gråsisiken lever i flokkar utanom hekketida og har som alle små fuglar eit særleg høgt energibehov om vinteren. Flokkar er lettare å oppdaga enn einslege fuglar, men på den ande sida vil mange auger raskare oppdaga ein rovfugl. Det er ikkje uvanleg å treffe på flokkar med både gråsisik og grønnsisik.

Gråsisik har frø – og då spesielt bjørkefrø – som hovednæring gjennom vinteren. Eg blei litt nyskjerrig på bjørkefrøa som er hovedføda for store mengder gråsisik (og andre artar) gjennom ein heil vinter.

Bjørka er i Norge delt inn i tre artar: Hengebjørk, vanleg bjørk (dunbjørk) og dvergbjørk. Hengebjørka – også kalla låglandsbjørk – er litt meir varmekjær enn den vanlege bjørka. Dvergbjørka som er ein busk og mange kaller fjellris, finn me i åpne høgareliggande områder. Fjellbjørka- ein underart av bjørk – som me har her på Røros, danner skoggrensa mot fjellet. (Sør i Europa er det gran som danner tregrensa.) Bjørkas genetikk er temmeleg innfløkt og eg lar temaet ligge!

Hoblomst – bjørk.

Bjørka er sambo – dvs at bjørka har både hanblomster med pollen og hoblomster på same tre. Bjørkepollenet kjenner dei fleste frå blomstringstida om våren når hannraklene heng tett på trea og pollenskya driv. Mange tenker vel at dette er bjørkefrø. Men frøa dannes når hoblomsten befruktes, og hoblomsten er langt meir anonym på våren.

Utover sommaren og hausten utvikles frøa. Me seier «frø» men i botanisk sammenheng er dette ei nøtt! Bjørkefrøet er lite og det har to «vinger» som hjelper til når frøet skal spres. På eit tidspunkt utpå hausten/vinteren er frøa modne og dei dett ned – enten av seg sjøl eller av vind eller når gråsisiken begynner å beite frø.

Bjørkekongle (Fotostack av 50 fotografi)
Bjørkefrø og dekkskjel
Bjørkefrø – vintermat til gråsisiken. Fotografert med Nikon D850 + Laowo 25mm Ultra Macro,5x forstørring.

Bjørkefrøet sine vinger har som funsksjon å hjelpe til med spredningen av frøet. Dei fleste frøa dett nok rett ned men eit og anna får hjelp av vinden eller ein gråsisik til å «fly» vekk. Eg vil anta – utan att eg har funne informasjon om det – at sjølve frøet eller nøtta har høgt næringsinnhald.

2020 VEKE 1

Fargespel

Sist i 2019 var eg på ein tur til Sandodden ved Synnervika nord i Femunden for å se på om isen hadde lagt seg (og fotografere – se blogg veke 52 2019)

Det må ha vore «vindåt» før isen la seg på denne delen av Femunden. Stranda utover mot Sandodden er glasert med is. Vatn, luft, vind og kuldegrader har laga ein uendelighet av istappar, spennande mønster og former langs stranda.

Is og luft

Denne strandstrekningen var eit eldorado for ein fotograf som har glede av dei små detaljane og er utstyrt med ei makrolinse slik at opplevinga kan vidareformidlas. Nikon D850 + Nikon 105 mm Macro+ 1,4x telekonverter + etterbehandling samt fokusstacking.

I etterbehandlinga har eg lagt vekt på å framheve strukturane i isen. Dette er i utgangspunktet nokså fargefattige objekt som grensar opp mot svart/kvitt- spesielt når sola er over eit tjukt skydekke.

Fokusstacking av 50 foto inne i ei miniatyr «isgrotte»
Struktur i is. Når vatn frys danner det seg ofte eit rutenett på overlaten.
Eit bjørkefrø mellombels lagra i isen
Inn i isen…
«I berget det blå» – Utsnitt bearbeida i Lightroom kor blåfargen er lagt til
Det store i det lille
Linjer i is
Former i is
Nettverk