Det kan ligge mykje informasjon i eit stadnavn. Navnet kan sei noko om korleis det ser ut på staden – (Rabban, Flata), eigenskaper knytta til staden – (Femunden, Fisklaustjønna), referere til ei historisk hending- (Kjerringdauen) eller vere knytta opp mot ein person – Trondløkkja. Ovom Rørosgård oppunder Svartåsen i tjukkaste bjørkeskogen ligg Kjerringdauen – eit navn som fortel kort og brutalt at her daua ei kjerring .
Hendinga som har gitt navnet Kjerringdauen skjedde for så lenge sidan som 27. juni 1803. Då døyde Gjertrud Larsdatter Opdal – 72 år gamal – på denne staden. Ho hadde gått frå Røros der ho budde i Spjellet, til Rødalen for å samle skjeftegras. Skjeftegras eller skavgras blei brukt til skurekostar. Ho var tynnkledd. På heimvegen blei Gjertrud overraska av snøvêr og kulde. Då ho ikkje kom innom søstera som avtalt, blei det lett etter henne. Dagen etter blei Gjertrud Larsdatter Opdal funne død av «Ungkarl Jochum Pedersen Selboe og Mænderne Jens Bonde, Ole Ditlevsen og Lorentz Ellingsen Spell.» Kilde Røros Museums og Historielag samt infotavle på Kjerringdauen.
Gjertrud Larsdatter Opdal var ute for å samle skjefte eller skavgras. Skavgras er ei snelle som veks over heile landet. Eit kjenneteikn på skavgras er den stive ru stengelen. Stengelen kan ha meir enn 50 % kiselsyre som kiselinnleiringer – eller harde korn.
I Wikipedia står dette om skavgraset: Skavgras (Equisetum hyemale) er en flerårig plante av snellefamilien, og blir 20-90 cm høy. «Blomstringen» (sporeaks) skjer fra mai til oktober. Skavgras er en mørk grønn loddrett vekst med relativt få ledd og en enkelt, knoppliknende sporebærer (sporeaks) i toppen. Stengelen er loddrett opptil 8 mm tykk, og har ikke greiner. Den har slirer som er gulbrune, og som faller tidlig av. De nederste slirene er litt sammensnøret, og etter felling sitter som regel noen av slirene igjen på stengelen. Sporeaksene i toppen er gulbrune eller brune, og er på ca. 10-15 mm.
Planten er ru og hard og blei brukt til å skure golv og å polere. På setrene blei skavgraset brukt til å skure gryter og melkekar. Skavgras er også eit svært godt slipemiddel og kan konkurrere både med stålull og sandpapir. Håndverkare har brukt skavgras til å pusse produkter både av horn, tre og metall.
I blogginnlegget Juleforberedelser i Falkbergets ånd i bloggen Falkbergets Rike skriv Åse Berg i 2016 om skjefte eller skavgras: » … Stadens fornemme kvinner hadde ikke lite strev uken i forveien med å blanke knapper og presse våpenkjoler og stoppe ridebukser. Og for anledningen var det stor oppstasing av Rektørsgården. Vaskekoner med stamper og bøtter og sandtraug og skjeftetuer kløv i trapper og stiger. Knoph selv førte nøye oppsyn med at ble som det skulle.” Sitat frå Fra Fjerde Nattevakt.
I blogginnlegget forklarer Åse Berg meir om korleis ho lager og bruker «skjeftetuggu»
«Det er mange måter å gjøre det på. Jeg vet ikke om min er spesielt vanlig. Jeg fant ut at den måten jeg ville bruke den var med flatsida. For å kunne skure bord bl a. Da bretter jeg stenglene slik at lengden blir omkring 15 cm, og legger mange slike sammen til en passende tjukk bunt. Syr gjennom med sterk tråd fra øverst til nederst slik at den blir fast og holder gjennom mange skurerunder. Noen bruker å lage en skrubb. Da surrer de kanskje bare i ene enden. Vet ikke riktig. De «innfødte» har kanskje sin egen måte å lage på, men jeg kjente ingen som kunne det. Virker som fint sandpapir. Gir glatt fin flate på bordet. Bruker dem av og til på vegger også. Og ofte på skjærefjøler av tre. Og på treboller.«
I folkemedisinen blei skavgras brukt omtrent som kjerringrokk. Planten er særlig blitt brukt ved sårbehandling og til bekjempelse av hodelus. I Urtekildens planteleksikon er det mykje å lese om skavgraset og bruken av det.
Takk til Åse Berg for lån av foto og tekst.
Fotobloggen til Thorleif Thorsen 